Det var en absolutt nødvendighet for Leonardo å finne opp og utvikle en hel mengde med nye instrumenter og maskiner, alle hans store planer og prosjekter krevde teknikk som enda ikke var utviklet. Hver gang han støtte på et nytt problem i sine arbeider og planer, han tenkte ut og utviklet en innretning som kunne løse hindringene som ble satt av datidens teknikk. I forbindelse med kanalarbeidene sine måtte han, for i det hele tatt å ha håp om å komme i havn med prosjektene, utvikle flere enorme grave- og løftemaskiner. I forbindelse med plasseringen av den kjempemessige kuppelen på domkirketårnet i Milano, som han deltok i arbeidet på, konstruerte han flere nye og kraftige heisekraner. Mens han syslet med planene om nye kanonkonstruksjoner arbeidet han også ut måter å løse de tekniske problemene som ville oppstå under produksjon og frakt av disse. Eksemplene er mange på hvordan han løser problemene etter som de dukker opp.
Utviklingen av tannhjul,
tannstenger, snekkedrev, kjeder, spiralfjærer og andre slike små mekaniske ting
var av største nytte for Leonardo. De hadde vært i bruk en stund blant annet
innenfor klokkemakerfaget, så de var ikke hans oppfinnelse. Disse mekaniske
komponentene var de grunnleggende elementene i Leonardos arbeid med mekanisk
bevegelse, overførselen av kraft til arbeidende bevegelse. I begynnelsen
benyttet Leonardo seg av de eldste formene for tannhjul som man kan kalle
`pinnehjul'. Dette var vanlige trehjul med pinner satt inn som tenner. Senere
utviklet han og gikk over til tannhjul som vi kjenner dem i dag. Til
heisekranene var det særlig taljen, som var vel kjent fra før av, Leonardo tok
for seg. Etter at Leonardo hadde gjort sine modifikasjoner var de i stand til å
løfte med hele tyvedobbel utveksling. Det vil si at man for å løfte 200 kilo
trenger og dra med en styrke på 10 kilo, en enorm forbedring. Disse taljene
kombinerte han med kraftige `armkonstruksjoner' som kunne svinges rundt ved
hjelp av tannhjulsutveksling. På denne måten fikk han en kran med større
løfteevne og bedre bevegelighet enn de gamle. Han eksperimenterte også med
utnyttelse av den dampkraften han hadde fått i sin dampkanon til å drive kraner,
en meget tidlig form for hydraulikk, men det ble med noen skisser, han kom aldri
for alvor i gang med noe på dette området.
Han brukte en del av den
samme teknikken innenfor utviklingen av de enorme gravemaskinene han konstruerte
for kanalgraving. En av de største kunne grave over et område på vel 15 meter
hver vei, altså en totalt 30 meter bred kanal.
Den arbeidet med to digre armer.
Hver arm hadde hver sin rekke med jordcontainere innenfor rekkevidde. Ettersom
arbeiderne fyllte disse med løsmasser, heiste en av armene dem opp og førte dem
ut til bredden hvor de så ble tømt og returnert til sitt utgangspunkt hvor
arbeiderne fyllte dem på nytt. Maskinen ble drevet med muskelkraft og utveksling
og ble skjøvet frem igjennom kanalen ettersom gravearbeidet skred fremover. En
annen lignende grave/heisemaskin for litt mindre kanaler ble drevet på
`oksekraft'. Oksene gikk ut på en liten heis som lå på høyde med bredden. Denne
ble da så tynget ned at den sank ned til bunnen. I den andre enden av et tau
festet til heisen hang en stor jordcontainer. Denne ble ført opp full av jord
når oksene sank ned. Der oppe ble den tømt mens oksene stille og rolig spaserte
opp på toppen igjen for en ny tur med heisen. Fordelen med maskinen var at den
sparte arbeiderne for mye hardt løftearbeid. Denne ble også skjøvet fremover
ettersom arbeidet ble ferdig og er et godt eksempel på at løsningene ofte kunne
være simple, men det var Leonardo som først tenkte det ut.